Debattinnlegg

Skal vi lykkes med å få ned andelen av personer på AAP og uføretrygd, må vi se på hele bildet

Av forbundsleder Gerty Lund (bildet). Foto: Bo Mathisen.Debattinnlegget ble først publisert på Altinget.

Under overskriften: «Et trygdesystem modent for total overhaling» i VG 15.06. skriver Høyres 1. nestleder Henrik Asheim, at gjennom skiftende regjeringer har stadig flere blitt sittende fast i NAV-systemet uten å komme seg ut i arbeidslivet igjen. Han mener vi trenger en ærlig politisk systemdebatt.

Jeg deler Asheims bekymring over at stadig flere personer blir gående på arbeidsavklaringspenger (AAP) og flere ender på uføretrygd. Spørsmålet mitt er om det er trygdesystemet alene som er modent for total overhaling.

De som går på AAP har først vært sykemeldt i 1 år. De har vært sykemeldt av somatiske eller psykiske sykdommer eller skader. Det er fortsatt muskelskjelettlidelser som er den største årsaken til langvarig sykefravær og uføretrygd, men psykiske lidelser øker stadig. For veldig mange er det gjerne en kombinasjon av somatiske og psykiske utfordringer. Behandling av disse lidelsene er hovedsakelig et kommunalt ansvar. Det fordrer at kommunene har ressurser og kompetanse nok til å hjelpe innbyggerne når de trenger hjelp for sine lidelser. Det er stor variasjon blant norske kommuner med hensyn til hva slags tilbud de klarer å gi og hvor raskt de klarer å gi det.

Oppgavene og ansvaret til kommunene for rehabilitering økte dramatisk etter innføringen av samhandlingsreformen kom i 2012. I samme perioden har andel eldre i kommunene økt samtidig som andel yngre som trenger bistand for somatiske og psykiske lidelser også har økt. Antall fysioterapeuter med driftsavtaler i kommunene har gått ned sammenliknet med 2015. Antall psykologer i kommunene er heller ikke imponerende høyt. Kapasiteten er for dårlig i kommunene til å hjelpe alle.

Kommunenes økonomi blir stadig mer presset. Hvert år bruker Norsk Fysioterapeutforbund sine tillitsvalgte tid på å kjempe mot nedleggelse av frisklivssentraler og kutt i fysioterapeutårsverk i kommuner rundt om i hele landet. Det er utfordrende å få til gode tverrfaglige tilbud som kan hjelpe personer som er sykemeldte tilbake til jobb.

Det finnes mye kunnskap om hva tid betyr for å komme tilbake i jobb ved langvarig sykdom. Derfor må tiltak settes inn tidlig. Ved AIR Rauland som driver døgnbasert arbeidsrettet rehabilitering, sier de at de bør få pasientene før de kommer over på AAP fordi det da er størst sannsynlighet for å kunne hjelpe pasientene tilbake i jobb. Et opphold ved AIR Rauland finansieres av de regionale helseforetakene – altså en annen finansieringskilde enn kommunene.

Hverken kommunene eller de regionale helseforetakene henter ut noen gevinst om de lykkes med å få pasientene tilbake i arbeid. De har bare kostnadene. Det er NAV som henter ut gevinsten i form av sparte utgifter til sykepenger, AAP og uføretrygd. Og her kommer jeg til poenget mitt; Skal vi lykkes med å få ned andelen av personer på AAP og uføretrygd, må vi se på hele bildet. Vi må stille spørsmålet om hvorfor personene havner på AAP i utgangspunktet. Kanskje på tide å se på hvordan rehabiliteringsfeltet er finansiert i dag? Stimulerer finansieringsordningene til at riktig pasient får riktig behandling på riktig sted til riktig tid? Som Asheim sier: «Folk som både kan og vil bidra, får ikke mulighet fordi man blir sittende fast i systemet.