Mangfoldig og engasjerende på kongress i barne- og ungdomsfysioterapi

Tverrfaglighet i arbeidet med barn, anoreksi, tilrettelegging for fysisk aktivitet, kroppsøving og testing av motorisk funksjon var noen av temaene på dag 2 av kongressen i barne- og ungdomsfysioterapi.

Toppfoto, fra venstre: Åse Roaldsnes og Anne Berle Robstad presenterer prosjektet "Tjenester på tvers".

Den tre dager lange kongressen samlet hele 243 deltakere i Terminus Hall i Bergen, og avsluttes fredag 17. mars.

Psykisk helse – tilrettelegging for fysisk aktivitet
Dag 2 åpnet med et til tider løssluppent foredrag om fysisk aktivitet og psykisk helse, ved Paul Joachim Bloch Thorsen, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og seksjonsleder ved Haukeland universitetssjukehus. Innledningsvis understreket han hvor komplekst det er å diagnostisere psykiske lidelser, men krydret også foredraget med fyndige karakteristikker av ulike idretter, noe som vekket atskillig munterhet i salen.

Thorsen gikk så gjennom ulike psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser, og hvordan barn og unge med slike tilstander bør møtes, verbalt og ikke-verbalt, for å tilrettelegge for deltakelse i fysisk aktivitet og idrett. Et enkelt eksempel er hvordan fri lek med en viss grad av risiko, som treklatring, kan virke angstreduserende. Han tok også for seg hvordan barn og unge med emosjonelle problemer bør møtes, og hvordan man kan tilrettelegge for at barn og unge med autisme kan være fysisk aktive.

Kroppsøving: prestasjonskultur eller bevegelsesglede?
I foredraget «Ungdom og bevegelse/kroppsøving» redegjorde Janiche Helén Pedersen, psykomotorisk fysioterapeut og stipendiat og høyskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, for sine funn i et forskningsprosjekt om kroppsøving i videregående skole. Søkelyset hennes har vært på elevenes og lærernes erfaringer med kroppsøvingsfaget.

Utviklingen av kroppsøvingsfaget i norsk skole har vært betydelig, og faget har sine spenninger og utfordringer. I dag handler faget om langt mer enn fysisk aktivitet og idrett: inkludering, helseaspekter og tverrfaglige elementer som folkehelse og livsmestring inngår i faget. En åpenbar utfordring er at kroppsøving er en eksponert arena i psykologisk og sosial forstand: misnøye med egen kropp og kroppslige prestasjoner, og dårlig selvbilde og selvfølelse, forekommer ofte blant elevene. I tillegg må faget sies å ha lav status i samfunnet.

En annen utfordring i kroppsøvingsfaget (og samfunnet) er at helsebegrepet er så tett koplet til høye kroppslige prestasjoner. Bevegelsesglede og andre positive effekter av fysisk aktivitet i samspill med andre kommer lett i skyggen av dette.

«Alvorlig anoreksi hos de yngste og fysioterapeutens tilnærming, undersøkelse og behandling»
Foredragsholder Anne Berle Robstad er psykomotorisk fysioterapeut, spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi, og arbeider ved Barne- og ungdomsklinikken, Haukeland universitetssjukehus.

Robstad ga forsamlingen innblikk i hennes hverdag som behandler. 90 % av dem som behandles, er jenter, og en fellesnevner for pasientene er et høyt prestasjons- og perfeksjonsdriv, «forstrukkede barn», som Robstad formulerte det. En viktig motivasjon for Robstad å drive med slik behandling er at hun ser at så mange av de alvorligste syke blir så friske at de kan håndtere sykdommen og fungere bra.

I det første møtet med fysioterapeuten er benektelse vanlig hos pasienten: «Jeg er ikke syk». Robstad la vekt på at fysioterapien må være et fristed uten spiseplikt. Frykten for å spise kan være lammende. Det handler om at pasienten må komme i kontakt med egen kropp, det handler om å lete etter det friske.

Robstad behandler barn og unge med anoreksi individuelt, erfaringen er at gruppebehandling ikke er egnet for denne pasientgruppen. Hun bruker blant annet Basal kroppskjennskap, en metode hun erfarer virker godt overfor disse pasientene. Behandlingen består av samtale og øvelser. Robstad demonstrerte praktisk en rekke øvelser fra mensendiecktradisjonen og psykomotorisk fysioterapi som hun benytter, og fikk forsamlingen med på notene og i bevegelse. Kort fortalt: Behandleren gjør de samme øvelsene som pasienten, og Robstad bruker dessuten ulike bilder som illustrasjon og identifikasjon/inspirasjon for pasientene i behandlingen.

«Tjenester på tvers»
Dette er tverrfaglig prosjekt rettet mot barn med sammensatte vansker: langvarig smerte, høyt skolefravær og/eller psykiske utfordringer.

Fysioterapeut Åse Roaldsnes presenterte prosjektet sammen med tidligere introduserte Anne Berle Robstad, begge ansatt ved Barne- og ungdomsklinikken, Haukeland universitetssjukehus. Planleggingen av prosjektet «Tjenester på tvers» begynte i 2018. Å finne gode løsninger på utfordringer med tverrfaglig arbeid var vesentlig i utformingen av prosjektet. Tverrfaglige team i prosjektet bestod alltid av lege, psykolog og fysioterapeut. Det ble opprettet et nevroteam og et gastroteam.

Prosjektet omfattet barn som hadde hatt minst tre henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og til ulike spesialiteter. Konkrete tilfeller og oppfølgingen av dem ble beskrevet. Formålet med behandlingen var blant annet å forebygge at slike barn ender opp som uføretrygdete voksne. Roaldsnes og Robstad fortalte om tiltak som er aktuelle for denne pasientgruppen, med elementer fra familie- og samtaleterapi, der den tverrfaglige konsultasjonen i seg selv utgjør en egen terapeutisk intervensjon.

Det er bestemt at prosjektet skal avsluttes, og at tilbudet skal bli del av den ordinære driften ved sykehuset fra høsten av. Denne nyheten ble svært godt mottatt av tilhørerne!

Motorisk funksjon – skal den testes?
Ja, men med en dose sunn skepsis, mente Kine Melfald Tveten, spesialist i barne- og ungdomsfysioterapi, i sitt foredrag om rasjonalet for og betraktninger omkring testing. For leter vi etter svakheter og funksjonsnedsettelse, «impairment», eller etter ressurser? I gjennomgangen av materialet reiste Tveten en rekke spørsmål, som forenklet kan oppsummeres slik: Bruker vi de riktige verktøyene, og for de riktige formålene? Her som ellers gjelder det å gjøre kloke valg. Og ICF-rammeverket er en rettesnor for aktivitetene på området.

Rasjonalet for bruk av standardiserte tester er at de kan påvise små endringer. Men hva har vi samlet sett i den kliniske verktøykassen for å kartlegge motorisk funksjon? De hyppigst brukte testene, som Alberta Infant Motor Scale (AIMS) og Movement Assessment Battery for Children (M-ABC): Skal vi nøye oss med dem? Tveten gikk gjennom metoder på området, og kriterier for å benytte dem i ulike tilfeller. Forsamlingen fikk også innblikk i mangfoldet av kliniske verktøy for de minste barna (0–2 år), og det ble dessuten vist til noen oppslagsverk, retningslinjer og systematiske oversikter.

Bildene nedenfor: foredragsholderne Paul Joachim Bloch Thorsen og Janiche Helén Pedersen.