Utfordringer i kø for fremtidens rehabilitering – og ny nasjonal handlingsplan blir viktig

Deltakerne i panelsamtalen på konferansen «Fremtidens rehabilitering» ga klart uttrykk for kompleksiteten og utfordringene på rehabiliteringsområdet. Men også at det finnes løsninger: gode planer, god organisering, ledelse, kompetanse og samhandling, og riktig prioritering i tjenestene.

Konferansen 22. mai var arrangert av Norsk sykehus- og helsetjenesteforening, der Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) er medlem.

Blant deltakerne i panelet var generalsekretær Frode Jahren i NFF. De andre deltakerne var (bildet, fra venstre) Tonje Hansen Guldhav, nestleder i Norsk Ergoterapeutforbund, Maria Nordlander Flatøy, kommunalsjef helse og omsorg i Frogn kommune, og Jostein Grimsmo, forsker og overlege i hjerterehabilitering ved Lovisenberg Rehabilitering, Cathinka Guldbergs Sykehus.

Ønske: sterkere styring fra toppen
Konferansens åpningsforedrag var ved Sigrunn Gjønnes, seniorrådgiver i Helsedirektoratet. Gjønnes la fram status og prosessen videre for arbeidet med den nasjonale handlingsplanen for rehabilitering.

Panelet var samstemte om at planen blir et viktig bidrag til sterkere styring fra toppen av retning og innsats innenfor rehabilitering, både innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Flatøy var for sin del enig i at planer er viktig, men mente også at det som faktisk skjer i tjenestene er avgjørende. Ansvaret må også plasseres der.

Jahren understreket at ansvaret for rehabiliteringsområdet først og fremst er politisk, deretter et lederansvar. Han pekte på at helseforbundene i Unio arbeider politisk med disse spørsmålene, og at det er viktig med påvirkningskraft fra de store organisasjonene i arbeidslivet.

Grimsmo støttet poenget med at ansvar og styring må komme fra toppen, og pekte i tillegg på at rehabilitering må fastslås som en pasientrett, nedfelt i lov.

Utfordringer i kø 
Deltakerne hadde klare oppfatninger når det gjelder utfordringene på området.

Flatøy la vekt på den store kompleksiteten innenfor rehabiliteringsforløp, og at forebygging og tidlig innsats er av stor betydning. I tillegg blir behovet så stort i framtiden at det også blir nødvendig at den enkelte tar et større ansvar for egen helse.

Guldhav pekte på akilleshælen innenfor rehabilitering: manglende kapasitet og kompetanse i mange kommuner, og svak prioritering. I tillegg er kunnskapen om rehabilitering for svak. Det trengs en dreining av tjenestene, som den nasjonale handlingsplanen kan bidra til.

Grimsmo viste til at tjenestene ofte er fragmentert, det er store geografiske og sosioøkonomiske forskjeller, svakheter i prioriteringen av pasienter, og manglende måling av kvalitet. Mange får ikke rehabilitering, og det mangler et forløp for mange grupper.

Jahren pekte for sin del på manglende kunnskap om behovet. Planlegging, organisering og styring er viktig, men vi må ha en behovsanalyse i bunn. Og dette handler ikke bare om penger.

Muligheter og løsninger
Aktørene innenfor rehabilitering kan gjøre sitt for å oppnå mer oppmerksomhet omkring behovet for og betydningen av rehabilitering. Som igjen kan lede til en større innsats på området.

Flatøy framhevet at det var viktig å synliggjøre resultatene, vise fram det som fungerer. I tillegg trengs det forståelse av den tverrfaglige karakteren i samarbeidet innenfor tjenestene. Samhandling er et nøkkelord.

Grimsmo pekte på at den nasjonale handlingsplanen vil bidra til et tettere samarbeid mellom aktørene, både i tjenestene og mellom tjenestene og myndighetene.

Jahren hadde et håp om at utfordringene (flere eldre, mer krevende rehabiliteringsforløp) ville tvinge fram endringer. Han pekte på at mange grupper kan ha nytte av kortere opphold, med (digital) oppfølging i hjemmet. Slik kan flere pasienter behandles.

Guldhav støttet tanken om flere kortere opphold for å få bedre gjennomstrømning. Hun etterlyste pakkeforløp, som vil gi en bedre sikring for pasientene. Handlingsplanen må dessuten definere hva som skal være innholdet i tjenestene på ulike nivå.

Guldhav pekte også på behovet for et dobbeltspor i tjenestene: mer forebygging på den ene siden, rett kompetanse til rett tid på den andre. Og i arbeidet med å forbedre dialog og samarbeid innenfor og mellom nivåene må fagfolkene involveres. De vet hvor skoen trykker.

(Bildet: Tonje Hansen Guldhav, nestleder i Norsk Ergoterapeutforbund, Maria Nordlander Flatøy, kommunalsjef helse og omsorg i Frogn kommune, Frode Jahren, generalsekretær i Norsk Fysioterapeutforbund, og Jostein Grimsmo, forsker og overlege i hjerterehabilitering ved Lovisenberg Rehabilitering, Cathinka Guldbergs Sykehus. Foto: Vidar Rekve/NFF.)