Fysiofondet fyller 50 år 

Møt opphavskvinnen Lisbeth Hårstad 

Lisbeth Hårstad begynte som generalsekretær i Norsk Fysioterapeutforbund i 1973 og er grunnleggeren til Fysiofondet.

I januar 1973 startet den nyansatte generalsekretæren Lisbeth Hårstad med å rydde en overfylt kontorpult. Det ble starten på Fysiofondet til etter- og videreutdanning for fysioterapeuter. I år fyller fondet 50 år! 

Bakken opp til eneboligen på Kjelsås i Oslo er bratt og lang. Det samme gjelder trappene i huset til Lisbeth Hårstad. - Det er bra, sier 83-åringen. Det holder oss i form. 

Vel oppe og godt plassert på en av de to verandaene sprer duften av nybakt eplekake seg. Herfra nyter den tidligere generalsekretæren og Fysiofondets grunnlegger utsikten så langt øyet kan se. 

Starten på eventyret 

Men la oss gå tilbake til 1973. Den dagen 30 år gamle Lisbeth Hårstad troppet opp som øverste administrativ leder i Norsk Fysioterapeutforbund. Den dagen hun så sin kontorpult for første gang. 

- Den var stappfull av papirer. Derfor begynte jeg å rydde. Tok ett og ett dokument, leste det og gjorde en vurdering av om det skulle kastes eller ikke. 

Ett av dokumentene – forskrift om stønad til fysikalsk behandling - fikk henne til å stoppe opp. Der – i kapittel fire – sto det om etter- og videreutdanning for fysioterapeuter. På pulten lå det også  en bestilling fra departementet som ønsket at Norsk Fysioterapeutforbund utarbeidet  vedtekter for et fond – et etter- og videreutdanningsfond. 

Det var et behov 

Da hadde Lisbeth vært klinisk fysioterapeut i 10 år. Hun hadde jobbet på Haukeland sykehus, Sentralsykehuset i Trondheim (nå St. Olav) og på Stavanger sykehus. Hun kom hjem til Oslo, da ektemannen og skuespilleren Jan fikk jobb på Nationaltheateret. 

Helt siden studietiden hadde hun vært medlem av forbundet og aktiv i lokalforeningene. Noe annet var utenkelig, med en oppvekst på Grünerløkka i Oslo. 

I hele sin til da yrkesaktive karriere hadde hun opplevd at fysioterapeuter elsket etter- og videreutdanningkurs. De to årene på skolebenken var ikke nok. 

- Departementet hadde gitt oss en gavepakke. Men ingen snakket om det og jeg måtte grave for å finne ut hvor saken lå.

Slik startet hun 

Den lå i gruppen til de privatpraktiserende fysioterapeutene (i dag Næringspolitisk råd). Der lå den stille. 

- De næringsdrivende ønsket å jobbe for en pensjonsordning fremfor etter- og videreutdanning. Det hadde jeg forståelse for, men dette var to ulike formål , sier Hårstad. 

Dermed tok hun skjeen i egne hender og satte saken opp på møtet i Sentralstyret (nå forbundsstyret). Der ble det oppnevnt en komité som utarbeidet forslag til vedtekter for et etter- og videreutdanningsfond og i 1974 ble det godkjent på landsmøtet som den gang ble avviklet i juni. 

I november samme år - i forbindelse med takstforhandlingene - innvilget departementet 400.000 kroner til Fysiofondet og i mai 1975 ble vedtektene stadfestet av Sosialdepartementet. 

Forsiktig start 

Norsk Fysioterapeutforbund forvaltet fondet og hadde forretningsførselen. Søknadene strømmet inn, men Hårstad satte på bremsene, og bare ett prosjekt fikk støtte første året. 

- Jeg var fast bestemt på at vi måtte bygge opp fondet, slik at vi i de første årene brukte kun avkastningsmidler til prosjektene. Hvis vi hadde brukt opp alle pengene på en gang, ville vi ikke hatt en fond, sier Hårstad.

Vokst seg stort 

Det har vi – og det har gjort mye godt. I løpet av de siste fem årene har fondet – i følge egne nettsider - tildelt over 250 millioner kroner til forskningsprosjekter, utdanning, reisestipend og etterutdanning. 

I år har de lyst ut et jubileumsstipend på i alt 50 millioner kroner som skal fordeles over fem år. Pengene skal i hovedsak gå til forsknings- og kvalitetsforbedringsprosjekter og etter- og videreutdanning i regi av Norsk Fysioterapeutforbund, Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund og Norsk Manuellterapeutforening. 

- Det er vanskelig å si hvor fysioterapi som fag og fysioterapeuter som profesjon hadde vært i dag uten fondet. Jeg tviler på at vi hadde kommet så langt innen forskning på fysioterapi, uten. Jeg tror heller ikke vi hadde hatt så mange masterutdanninger, førsteamanuenser eller doktorgrader som vi har. Heller ikke det antall professorer som vi har, - alle tiltakene har kvalifisert fysioterapeuter til å gå inn i undervisningsstillinger på universitets- og høgskole nivå, sier Hårstad.  

En solskinnshistorie 

Hun mener Fysiofondet er en utdanningspolitisk solskinnshistorie som har gitt en faglig utvikling som neppe hadde kommet så langt – eller hatt så stor bredde – uten. 

Lisbeth Hårstad er kvinnen bak. Nå håper hun Fysiofondet ivaretas best mulig også de neste 50 årene, og mange år etter det. 

- Jeg mener fondet er viktigere enn noen gang. I dag er det flere profesjoner og alternative behandlere som grenser til fysioterapi. Det er derfor essensielt at vi fortsetter å dokumentere effekten av det spesifikke vi gjør slik at vi kan fortsette å ha høy kvalitet på utøvelsen av behandling og tiltak. Da kommer fysioterapeuter til å overleve i kraft av god kompetanse, og i den sammenheng er fondet viktig, sier Hårstad. 

Kort om Lisbeth Hårstad

• Født 3. juli 1942
• Utdannet fysioterapeut fra Oslo Ortopediske Institutt (OOI) i 1963
• Jobbet på Haukeland sykehus, Sentralsykehuset i Trondheim (St. Olav),  Stavanger sykehus og i bedriftshelsetjenesten i Aker-gruppen
• Var generalsekretær i Norsk Fysioterapeutforbund fra 1973-1978
• Ble headhuntet til Sosialdepartementet i 1978 og var den første fysioterapeuten ansatt i departementet
• Hårstad jobbet i departementet i til sammen 31 år og var blant annet kontorsjef i Helsedirektoratet og underdirektør og avdelingsdirektør i Folkehelseavdelingen i Helse- og omsorgsdepartementet. Hun ble pensjonist i 2009
• Er gift med skuespilleren Jan Hårstad. De har to barn og fem barnebarn